Skolenedleggelser skaper varige sår

Den konkrete saken som gjorde at jeg begynte å jobbe politisk på begynnelsen av 1990- tallet, var forslaget om at min lokale barneskole - Straumsnes Skole i Berg kommune - skulle legges ned. Barneskolen var en udelt skole for Hamn-Finnsæter-Straumsbotn området og hadde stort sett 1 - 2 elever på hvert klassetrinn fra 1. - 6. klasse. Jeg gikk der fra 1979 - 1985. Etter det ble det ungdomsskole på Skaland fra 1985 - 1998.

I 1988 kom veien fra Straumsbotn over til Bergsbotn, som gjorde at kommunesenteret fikk sin egen veiforbindelse. Før dette gikk fergen "Trælen" over Bergsfjorden, fra Straumsnes til Skaland. Derfor ble det buss og en fergetur for vi som skulle gå ungdomsskole. Det tok en god halvtime. Men jeg fikk også oppleve mitt siste 9ende år, at jeg måtte ta buss over "nyveien". Da ble skoleruta plutselig 60 minutter med buss i et relativt rasfarlig område - som ikke var rassikret godt nok enda. Som 15-åring var det en tøff daglig tur og vi var glade for at 6-12 åringene fra bygda slapp den turen med buss. (Foto: Elevorganisasjonen)

Men nyveien førte også til, at for befolkningen i Hamn-Finnsæter-Straumen begynte en kamp for å bevare lokalskolen. Kommunen måtte "spare penger" og i 1993 kom dødsstøtet! Da vedtok kommunestyret å nedlegge Straumsnes skole. Dette til tross for argumentene om at ungene ville få lengre arbeidsdag og redusert læringsutbytte og en langgggg skolevei. Men hovedargumentet var at optimismen som rådet i området ville fordufte. Før 1993 var det faktisk flere som valgte å bosette seg i bygdene.

For dette lille lokalsamfunnet representerte skolenedleggelsen et større tap, enn tidligere nedleggelser av f.eks postkontor og butikk i Hamn. Hvem tør satse på et sted, der kommunen ikke opprettholdt dette siste kommunale tilbudet engang. Dessverre har man etter 1993 opplevdd stagnasjon. Befolkningen er blitt redusert og foreldet. Skolenedleggelsen skapte et sår i lokalsamfunnet - et sår som ikke ville gro!

Jeg var altså engasjert i Straumen/Hamn Arbeiderlag i forhold til å opprettholde skolen og dette var som sagt den konkrete saken som fikk mitt politiske engasjement til virkelig å blomstre. Jeg blir alltid trist, når jeg ser at kommuner legger ned skoler av økonomiske grunner.

Nå er på mange sirkelen fullført siden i 1993, for i går la Berg Kommunestyre ned nok en skole. Denne gangen altså min gamle ungdomsskole - Skaland Oppvekstsenter. Det som utløser denne prosessen er vel også denne gangen, utviklingen av infrastrukturen på Ytre Senja. I 2004 fikk Berg endelig sin etterlengtede internvei, som knyttet kommunen sammen til et rike. Samtidig var dette kimen til at kommunen før eller siden ville få et problem. Når inntektssystemet ikke lengre ville kompensere for at kommunen var todelt, ble det mindre i potten. Kunne man da operere med to sett av skoler, barnehager osv. Det førte til underskudd i kommunens drift.... (Foto av Skaland Skole : Arild D. Moe/Nrk)

Som Berg-ordfører Jan Harald Jansen sier det til Folkebladet- "vi var nødt til å gjøre en erkjennelse av at vi ikke klarer å opprettholde to skoler før underskuddet blir for stort". Saken blir selvsagt preget av mye følelser. Man skal selvsagt respektere et kommunestyrets flertall sin rett til å treffe til en slik konklusjon. Men registrerer at dette var en typisk nord-sør avstemming.

Det vi kan konstatere er at skolenedlegger skaper varige sår! Og at det er en meget trist dag, når kommuner føler seg tvunget til å legge ned skoler.

Siden 1986 har rundt 1000 skoler blitt lagt ned i Norge. Og flere er nedleggingstruet! Dette er en utvikling som ikke har fått nok oppmerksomhet fra politikere både på regionalt og nasjonalt nivå. Skal det blir "lys i husan" så må det være en "lokal skole" for lokalsamfunnene. Derfor må det nå bli enda mer fokus på skolenedleggelser som et samfunnsproblem.