De som vokser opp i mindre sentrale kommuner flytter hjemmefra halvannet år før resten. Basert på 15.000 intervjuer har forsker Lars Dommermuth kommet fram til at utkant-ungdom flytter tidligere hjemmefra enn de som bor i mer bynære strøk. Og DET skal være en nyhet?
Det har vel alltid vært slik at noen ungdom ser frem til å flytte vekk fra bygda og gleder seg til å begynne på utdanning eller få seg jobb i et nytt miljø. Ja, for mange er det faktisk eneste mulighet. Selv var jeg 15 år, da jeg måtte flytte fra Ytre Senja til hybel på Finnsnes. For at jeg i det hele tatt skulle få tatt videregående skole, var det å flytte hjemmefra eneste mulighet. Senere ble det studier i Oslo og Tromsø. For meg har det å forbli boende hjemme aldri vært en mulighet!
At bygdeungdom flytter tidligere er heller ikke det sentrale. Det har alltid vært slik og vil fortsatt skje. Ja for mange kan det være sunt å flytte på seg og få nye impulser. Saken må heller dreie seg om, hva gjør man i distriktene for å få dem tilbake? Her er det mange distriktskommuner som ikke legger ting til rette for at de skal få hjemflyttere. Kjenner mange distriktsungdom, som aldri hører noe som helst fra sin "hjemkommune. Da beholder man holdningene man hadde da man flyttet. De som flytter ser isolasjon og stagnasjon. Men det eneste som får folk til å bli eller flytte tilbake, er at man ser muligheter. Da blir det "lys i husan"! Det er de mulighetene som må skapes! Så fortell oss HVA som skal til for at bygdeungdom blir boende i distriktskommunene eller flytter hjem igjen? DET ville være en nyhet!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar