Skolenedleggelser skaper varige sår

Den konkrete saken som gjorde at jeg begynte å jobbe politisk på begynnelsen av 1990- tallet, var forslaget om at min lokale barneskole - Straumsnes Skole i Berg kommune - skulle legges ned. Barneskolen var en udelt skole for Hamn-Finnsæter-Straumsbotn området og hadde stort sett 1 - 2 elever på hvert klassetrinn fra 1. - 6. klasse. Jeg gikk der fra 1979 - 1985. Etter det ble det ungdomsskole på Skaland fra 1985 - 1998.

I 1988 kom veien fra Straumsbotn over til Bergsbotn, som gjorde at kommunesenteret fikk sin egen veiforbindelse. Før dette gikk fergen "Trælen" over Bergsfjorden, fra Straumsnes til Skaland. Derfor ble det buss og en fergetur for vi som skulle gå ungdomsskole. Det tok en god halvtime. Men jeg fikk også oppleve mitt siste 9ende år, at jeg måtte ta buss over "nyveien". Da ble skoleruta plutselig 60 minutter med buss i et relativt rasfarlig område - som ikke var rassikret godt nok enda. Som 15-åring var det en tøff daglig tur og vi var glade for at 6-12 åringene fra bygda slapp den turen med buss. (Foto: Elevorganisasjonen)

Men nyveien førte også til, at for befolkningen i Hamn-Finnsæter-Straumen begynte en kamp for å bevare lokalskolen. Kommunen måtte "spare penger" og i 1993 kom dødsstøtet! Da vedtok kommunestyret å nedlegge Straumsnes skole. Dette til tross for argumentene om at ungene ville få lengre arbeidsdag og redusert læringsutbytte og en langgggg skolevei. Men hovedargumentet var at optimismen som rådet i området ville fordufte. Før 1993 var det faktisk flere som valgte å bosette seg i bygdene.

For dette lille lokalsamfunnet representerte skolenedleggelsen et større tap, enn tidligere nedleggelser av f.eks postkontor og butikk i Hamn. Hvem tør satse på et sted, der kommunen ikke opprettholdt dette siste kommunale tilbudet engang. Dessverre har man etter 1993 opplevdd stagnasjon. Befolkningen er blitt redusert og foreldet. Skolenedleggelsen skapte et sår i lokalsamfunnet - et sår som ikke ville gro!

Jeg var altså engasjert i Straumen/Hamn Arbeiderlag i forhold til å opprettholde skolen og dette var som sagt den konkrete saken som fikk mitt politiske engasjement til virkelig å blomstre. Jeg blir alltid trist, når jeg ser at kommuner legger ned skoler av økonomiske grunner.

Nå er på mange sirkelen fullført siden i 1993, for i går la Berg Kommunestyre ned nok en skole. Denne gangen altså min gamle ungdomsskole - Skaland Oppvekstsenter. Det som utløser denne prosessen er vel også denne gangen, utviklingen av infrastrukturen på Ytre Senja. I 2004 fikk Berg endelig sin etterlengtede internvei, som knyttet kommunen sammen til et rike. Samtidig var dette kimen til at kommunen før eller siden ville få et problem. Når inntektssystemet ikke lengre ville kompensere for at kommunen var todelt, ble det mindre i potten. Kunne man da operere med to sett av skoler, barnehager osv. Det førte til underskudd i kommunens drift.... (Foto av Skaland Skole : Arild D. Moe/Nrk)

Som Berg-ordfører Jan Harald Jansen sier det til Folkebladet- "vi var nødt til å gjøre en erkjennelse av at vi ikke klarer å opprettholde to skoler før underskuddet blir for stort". Saken blir selvsagt preget av mye følelser. Man skal selvsagt respektere et kommunestyrets flertall sin rett til å treffe til en slik konklusjon. Men registrerer at dette var en typisk nord-sør avstemming.

Det vi kan konstatere er at skolenedlegger skaper varige sår! Og at det er en meget trist dag, når kommuner føler seg tvunget til å legge ned skoler.

Siden 1986 har rundt 1000 skoler blitt lagt ned i Norge. Og flere er nedleggingstruet! Dette er en utvikling som ikke har fått nok oppmerksomhet fra politikere både på regionalt og nasjonalt nivå. Skal det blir "lys i husan" så må det være en "lokal skole" for lokalsamfunnene. Derfor må det nå bli enda mer fokus på skolenedleggelser som et samfunnsproblem.

Borgerkrig i nord igjen!

Nord- Norge har særlige forutsetninger for å bli en sterk landsdel - visst vi ville! Fordi her finnes en regional identitet - definert som kontrasten til Østlandsidentiten. Sterk regional identitet er et meget godt grunnlag for å etablere en sterk region. Som ikke fremstår "fragmentert" og "ukoordinert".

Det er en rekke eksempler på en stor regional effekt i utviklingen man har fått rundt storbyer som Stockholm og Kjøbenhavn. For å få den samme effekten har 8 fylkeskommuner på Østlandet kommet sammen om det såkalte "østlandssamarbeidet". Hovedmålet er å - "videreutvikle Østlandet som en konkurransedyktig region i Europa". Dette bør være et sentralt mål også for oss i nord!

Men det er flere eksempler på at vi ødelegger for oss selv! Lokaliseringsdebatter er ødeleggende for omdømmet og i mange tilfeller fører nettopp det til at vi blir spilt ut over sidelinjen. Det har skjedd før og vil sikkert skje igjen og er nå aktualisert. Denne uken ble det konstatert av NrK at - det er full politisk krig i Nord- Norge. Dette skjer etter at Troms nå aktivt støtter Evenes i Nordre Nordland fremfor Bodø, som framtidig nasjonal kampflybase. Dermed har Troms endret politikk, gjennom et fylkestingsvedtak som ble gjort i desember 2008.

Skal ikke akkurat her, gå inn i debatten om det er Evenes eller Bodø som er beste valg. Men jeg konstaterer at vi nå er i full gang med en borgerkrig i nord igjen, hvor det kommer karakteristikker som "krigserklæring" , "dolket i ryggen" osv. Dermed blir det som vanlig interessene utenfor landsdelen, som vinner mest på det. For vi kunne kommunisert at vTroms / Nordland hadde forskjellige syn, på en helt annen måte enn det som gjøres nå. Istedet er vi i borgerkrig! Slik sett er jeg helt enig med sjefsredaktøren i Nordlys - dette vært en bra uke før Ørlandet hovedflystasjon.......

Norge blir større! Hva med suverenitetshevdelsen?

Norge ble denne uka 235.000 kvadratkilometer større. Dette etter at vi har fått dokumentert at kontinentalsokkelen vår, strekker seg lengre ut enn de "vanlige" 200 nautiske milene. Det betyr at områder i Smutthavet og Smutthullet, nå kan regnes som norsk sokkel! Men det er viktig å ikke ta av - for dette betyr ikke flere fiskeressurser eller at vi kan ta nye tyvfiskere i området! Det er også langt frem til at vi kan begynne å utnytte verdiene som sannsynligvis ligger i havbunnen, dvs. olje/gass. Dette er nemlig områder på store havdyp og med komplisert geologi.

MEN - dette betyr at Norge uansett får et enda større behov for å ha norsk tilstedeværelse i disse områdene, med f. eks Kystvakten. Dessverre ble norsk suverenitetshevdelse i nordområdene i fjor svekket gjennom kutt i Kystvakten. Når Norge nå blir større, bør vi heller ruste opp Kystvakten! Vi må rett og slett nå styrke arbeidet med å hevde norsk suverenitet nord!

(Foto: Regjeringen.no – Utenriksminister Jonas Gahr Støre viser frem de nye områdene som nå blir norsk kontinentalsokkel.)

Fiskerinæringen må få en oppussing av omdømmet

Norge har alltid vært en fiskerinasjon. I dag er fisken vårt tredje viktigste eksportartikkel etter olje/gass og metall, og står for 4,5% av den totale norske eksportverdien (jfr. SSB). Fiskeriene genererer store verdier direkte til fangst, foredlings og grossistleddet. Men også indirekte ringvirkninger av fiskeriene er store. I Nord- Norge har en SINTEF- rapport fra 2006, beregnet antall årsverk totalt (med ringvirkninger) til 13.200. Samme rapport visste at fiskeriene nasjonalt, med samme beregningsgrunnlag, skapte 43.300 årsverk. Altså har fiskeriene en svært stor betydning for hele landet, så vel i eksportverdi, som i sysselsettningeffekt.

Likevel får ikke fiskerinæringen den oppmerksomhet som fortjent. Hvor ofte er fiskerisaker et hovedtema i riksmedia? Det var et paradoks for mange i nord, at når statsministeren skulle gjøre rokkeringer i Regjeringen i 2008, pekte mange "kommentatorer" fra Oslo-gryta på at Helga Pedersen burde få et mer "pr-vennlig" og mer "synlig" departement som nestleder i Arbeiderpartiet! For som fiskeri- og kystminister fikk hun ikke profilert seg godt nok.....

Det er ikke tvil om at for nasjonen Norge er det utrolig viktig, at vi har en tung politiker som fiskeri- og kystminister. Derfor er det kanskje nettopp nestlederen i Arbeiderpartiet, som skal inneha den utrolige viktige stillingen for landet. Ihvertfall ingen lettvekter kan ha en slik stilling!

Men dette peker tilbake på fiskerinæringens omdømme, altså det bildet og de inntrykkene samfunnet har av næringa, i skjæringspunktet mellom forventninger og opplevelser. Det er ikke tvil om at fiskeri- og havbruksnæringen sliter med et traust og stereotyp omdømme. Det ser man av at flere medieoppslag ofte blir negativt vinklet. Dette fører f.eks til problemer med å rekruttere utdannet fagkompetanse - for også i fiskeriene har kravet til formell kompetanse kommet inn. Mange ungdom blir fortsatt advart mot å gå inn i dette yrket, utfra helt feile premisser!

Det er med dette bakteppet, at fiskerinæringen må få en oppussing av sitt omdømme. Her må næringen selv - representert ved sterke organisasjoner som Råfisklaget, Norges Fiskarlag, Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening - og Regjeringen og det øvrige offentlige Norge, sette seg ned å diskutere - hvordan kan vi pusse opp omdømmet til fiskerinæringa? Det må ikke bli slik at alle aktører ser på hverandre, i frykt for hvem som skal ta regningen. Det har ikke Norge råd til.

I en slik omdømme - oppussing, bør man finne ut hvordan man skal få frem :


- hvor viktig fiskeri - og havbruksnæringen er for Norge i forhold til sysselsettingeffekt og økonomiske ringvirkninger. Et forhold som i dag er for lite kjent!
- hvor miljøvennlig denne næringen er! Med en god fiskeriforvaltning, vil ulike bestander ha et sunt fiske, som bevarer ressursene for oss i overskuelig fremtid.

- hvilken kvalitet det er på norsk fisk - uansett om det er fanget på "feltene utenfor" eller produsert i klart og rent vann ved et av anleggene ved kysten. Norsk fisk er super!

Det er nesten utrolig å se at dette ikke er mer på dagsorden . Det viser hvilket behov det er for en skikkelig oppussing av omdømmet til fiskerinæringen!

(Foto: www.seafood.no)